Mennesket som strekker seg fra jorden og mottar lys fra universet. (av: Merete Pettersen 2011)
Lotusblomsten (vannliljen) er symbolet på godhet, renhet og åndelig vekst.
Blomsten vokser i grumsete vann, men strekker seg opp over mudderet til overflaten, til lyset og solen, for å blomstre i lyset over vannet.
Dens renhet og skjønnhet kommer av blomstens selvrensende egenskaper, slik at urenheter ikke kan feste seg.
Mennesket kan på samme måte stige opp og heve seg over livets prøvelser, og bli sitt liv bevisst for derved å
skinne og spre glede som lotusblomsten.
Den hvite lotusblomsten er offerets blomst, og det kan ikke vises noen en større ære enn å tildele vedkommende en hvit lotusblomst.
Den er symbolet på de fire elementene. Den har
sine røtter i jorden, hvorfra den sender sine stengler gjennom vannet, noe som tar svært lang tid for en lotus. Når den så når overflaten av vannet, brer den sine blad ut i luften, for så etter ennå en lang tid åpner
den sine blomster mot solen og «drikker dens ild». (Den røde lotus er i Egypt helliget Osiris, og er derfor i særlig grad symbol på reinkarnasjon.)
Orientalske tenkere så dette som et symbol på mennesket, med
dets fysiske kropp, som så utvikler seg psykologisk i emosjonens rike (vannet) og sinnet (luften). Den åndelige bevissthetens gjenoppvåkning svarer til åpningen av en blomst frembrakt av solens livgivende krefter, et symbol på
Ånden.
Østlige filosofer hevder også at menneskets sjel er som en lotusblomst, og at den har ni hovedblader, delt i tre grupper. Den første gruppen står for åndelig kunnskap, den andre for åndelig kjærlighet,
og den tredje for åndelig styrke. Og sentrumet er ”Lotusblomstens juvel”, den guddommelige essensen, som bare blir åpenbart når menneskets ånd er fullt utviklet.